I dag, onsdag 18. september, fyller Norges Ishockeyforbund 90 år. I den anledning tillater vi oss å mimre tilbake til hvordan det hele startet.
PERIODE 1
1934-1945
Ski og Fotballklubben Trygg var først med ishockey på programmet, som en egen idrettsgren i klubben. Det var tilbake i 1932. Ishockey var da underlagt bandyforbundet, som en avart mellom bandy og fotball, med syv og/eller 11 spillere. Interessen økte stadig på Østlandet og spredde seg raskt til blant annet Trondheim. Interessen styrket seg også som følge av flere besøk fra canadiske lag, som promoterte sporten på e fin måte. Sesongen 33/34 etablerte det seg ishockeymiljøer i klubber som Strong, Gjøa, Forward, Oslo Ishockeyklubb, Furuset og Holmen. Alle på Østlandet. Den første ishockeykampen ble registrert 20. desember 1933, der Forward møtte Trygg. Trygg vant kampen 3-0, og gikk dermed også seirende ut av den første uoffisielle turneringen arrangert i Norge.
Sesongen etter startet flere norske klubber med internasjonal utveksling, i form av besøk fra Canada, samt reiser til Sverige, der ishockeyspillet allerede hadde fått feste.
Etableringen av NIHF kom som et resultat av at man ikke kunne finne sin naturlige plass som en del av bandyforbundet. Derfor vokste behovet om å danne et eget forbund seg tydeligere og tydeligere. Sommeren 1934 inviterte Trygg alle ishockeymiljøene til å være med på å danne sitt eget forbund. De deltakende lag/klubber i prosessen var Bjart, Frigg, Furuset, Gjøa, Grane, Holmen, Mercantile, Strong og Trygg, samt Trondheims-miljøene NTHI, Trond, og Trondheim ishockeyklubb. Trondheims-klubbene var svært aktive, og ga sin tilslutning til etableringen. Resten av sommeren ble benyttet til å utarbeide lover og reglement etter modell fra fotball, samt internasjonale spilleregler. Dette arbeidet ble ledet av Tryggs ildsjel Rolf Gjertsen.
Den 18. september 1934 ble Norges ishockeyforbund stiftet i storsalen på Idrettens hus, der følgende klubber deltok: Forward, Furuset, Gjøa, Hasle Holmen, Strong, Trygg, NTHI, Trond og Trondhjem Ishockeyklubb. Rolf Gjertsen fra Trygg ble valgt til vår første President. Senere samme år, den 27. oktober 1934, ble NIHF tatt opp i datidens NIF (Norges Landsforbund for idrett), mens opptak i det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) skjedde den 18. januar 1935.
Etter dannelsen av NIHF startet arbeidet med å utforme landslagsdrakter og symbol (logo). Fargene ga seg selv, mens man tidligere allerede hadde valgt Isbjørnen som symbol og representant for de tre beste egenskapene ved all idrett - sunnhet, skjønnhet og styrke, som det het. Tegneren Ewald er den som har blitt kreditert for utformingen, på oppdrag fra Rolf Gjertsen.
Den første offisielle seriekampen ble spilt på Furuset 4. januar 1935 mellom Furuset og Gjøa. Kampen ble ledet av en annen bauta i vår historie, Johan Narvestad, mens en annen legende, Ole Reistad (leder i Furuset) hadde ansvaret for selve arrangementet. Trygg ble da også vår første Norgesmester i ishockey, tilbake i 1935, etter en dobbel serie med 7 deltakende lag.
Under den andre sesongen (1935/36) ble det arbeidet videre med å øke antall baner, samarbeidet med Sverige om trenerutdanning utviklet seg videre, tilpasning av reglement (differensiering mellom A og B-spillere) ble gjort, samt at modeller for opp og nedrykk ble utarbeidet. Man planla også landsdekkende seriespill (økonomi spilte inn), samt hvordan drive aktiv dommerutvikling.
Frem til dette tidspunktet hadde man besluttet at det foreløpig ikke fantes grunnlag for deltakelse internasjonalt for landslag. Dette endret seg, men ikke før i 1937, da Norge skulle delta i VM. England var arrangør for mesterskapet. 11 nasjoner deltok, inndelt i tre puljer. Våre motstander var Tsjekkoslovakia og Sveits, der den første offisielle landskampen ble spilt på Wembley Stadion 17. februar 1937, med over 12 000 tilskuere til stede. Tsjekkoslovakia var det beste laget og vi måtte se oss slått med 7-0. Vårt første landslagsmål kom dagen etter, i oppgjøret mot Sveits, der Tryggs Ole Brodal ble historisk med Norges første landslagsmål gjennom tidene.
I denne førkrigstiden var som nevnt Trondheims-miljøet svært aktivt, og Trondheim ishockeykrets ble etablert samme år som NIHF (1934), mens Oslo ishockeykrets og Akershus ishockeykrets kom i 1937. Når Norge kom med i krigen 9. april 1940, og all idrett stoppet opp, hadde Ishockeyforbundet vokst til 23 klubber fordelt på tre kretser. Under krigen, i perioden fra 1941 til 1945 ble det ikke avviklet Norgesmesterskap.
1945-1960
Når krigen ble avsluttet kom raskt både seriespill og kamp om Norgesmesterskapet tilbake på plass. Det samme gjaldt vår internasjonale deltakelse. Og mange hevder at årene fra 1950 til 1955 var fem gylne år for norsk ishockey. Under VM i Stockholm i 1949 vant vi vår første VM-kamp noensinne, med 2-0 over Belgia. Under VM i London i 1950 fikk Leif Solheim fra Furuset sin debut 17 år gammel. Noen år senere skulle han bli den første Gullpuck-vinneren i norsk ishockey (1959). I 1951 (Paris) slo vi en stormakt for første gang da USA ble beseiret med 3-0, samtidig som laget fikk bronse i Europamesterskapet. Dette er fortsatt den eneste medaljen vi har på internasjonalt toppnivå for menn. Høsten 1951 nådde vi nok en milepæl da Jordal Amfi åpnet. Den ble bygget til OL som ble arrangert i Oslo i 1952, og var Nordens første arena for ishockey og kunstfrossen is. Dog uten tak.
Selve OL-turneringen ble også en stor suksess, der over 500 000 tilskuere var til stede på kampene totalt sett. Canada vant til slutt OL-gull, mens Norge slo godt i fra seg innledningsvis i turneringen.ll, mens Norge slo godt i fra seg innledningsvis i turneringen. Særlig i kampene mot USA (2-3) og Sverige (2-4) var vi med lenge, men måtte tåle knepne tap til slutt. Viktigst var likevel at man hadde fått vist frem ishockeysporten på en fremragende måte for hele nasjonen i denne etterkrigs-perioden.
Under resten av 50-tallet vokste ishockeysporten jevnt i Norge, men faktum var at den fortsatt var en idrett sentrert rundt Oslo-området. Her fikk østkanten en stadig mer sentral rolle i spillerutviklingen ettersom «fleridretts-talentene» som spilte både bandy, håndball, fotball også gjorde sitt inntog på ishockeybanen. Internasjonalt hadde vi begynt å henge etter de «store», der vi fikk noen reale smeller under både under VM i 1954 og under VM på Jordal Amfi i 1958. I begge mesterskapene greide vi å vinne noen kamper avslutningsvis, og dermed beholde plassen. Finalen på Jordal Amfi i 1958 mellom Canada og Sovjet endte med 4-2 seier til Canada, der rapportene forteller om en forrykende ishockeykamp. I vår siste kamp fikk vi vår eneste seier, gjennom 8-3 over Polen.
Kilde: Dag Langholms bok fra 1985, Norsk Ishockey gjennom 50 år.
Dette historiske tilbakeblikket kommer i tre deler. Fortsettelse følger.