Sesongen 23-24 er nå historie etter at VM for menn ble avsluttet søndag. Nå venter det 14 dager uten ishockey, før vi skal ha Forbundsting på Gardermoen 8.-9. juni. Der skal vi både rapportere på de to foregående sesongene, samt at en ny strategiplan for norsk ishockey 2024-2030 skal vedtas. Det blir spennende. For oss sentralt er det også ekstra hyggelig å treffe hele ishockeyfamilien ved slike anledninger. Her møter vi selve grasrota i organisasjonen vår gjennom klubbene og dets ledere, de som er byggesteinene i organisasjonen vår. Det gleder vi oss til.
Som forbundsansatt inneholder april og mai ofte blandede følelser. Det er i disse månedene vi spiller våre største mesterskap, og hvor fokuset på landslagene er størst. Da kjenner man på den lidenskapen som finnes i alle oss som lever tett på denne fantastiske idretten vår. Vi håper så inderlig vi skal lykkes, vi ønsker så gjerne å innfri, men ofte så treffer også realitetene oss. Internasjonal ishockey på toppnivå er beinhardt. Vi kjemper mot nasjoner med ekstreme ressurser, og forskjellene ser bare ut til å øke. Jeg mener det er verdt å ta med seg i regnskapet når vi reflekterer over de sportslige prestasjonene som våre landslag leverer. Samtidig lever vi for de gangene vi klarer å innfri drømmene. De gangene det ble stang inn. Pucken akkurat over mållinja. Det er opplevelsen av slike øyeblikk som driver oss videre, og som gjør at vi møter opp til neste sesong, fortsatt sterke i trua på at Norge kan måle seg mot de beste i verden. Den drømmen må aldri dø.
Om vi aller først går tilbake til sesongstart i september 23, så har det skjedd utrolig mye i norsk ishockey siden den gang. I begge ender av skalaen. Et økonomisk tøft 2022, ble til et enda tøffere 2023. Konsekvensene var mange og brutale. Nedbemanning, stopp på aktiviteter, og generelt stor uro og usikkerhet på veien videre. Heldigvis hadde vi den sportslige aktiviteten på hjemmebane å konsentrere oss om.
Det er derfor ekstremt tilfredsstillende, og med ikke så lite stolthet, vi kan se tilbake på denne sesongen med glede sportslig sett. Alle utfordringene til tross. Ikke bare har EHL og Bambusa slått rekord på rekord på hjemmebane, og fremstår som sterkere produkter enn noen gang. Arrangementene, særlig i sluttspillet, var svært godt besøkt og blir stadig mer profesjonelle. Våre dommere har levert solide innsatser, i den utfordrende rollen de tross alt har som kampveiledere. Totalt hadde vi 23 oppdrag for IIHF denne sesongen, noe som viser at vi er i ferd med å utvikle unge gode dommere også internasjonalt. Det er gledelig.
Våre landslag har også hatt en sesong å minnes. Etter at U20-landslaget rykket ned fra A-pulja med minst mulig margin tidlig i januar (på overtid), har det meste gått rett vei sportslig for landslagene. Oppturen startet med opprykk til nivå 2 (U181A) for JU18-jentene i januar. Dette ble fulgt opp av Para, som vant sitt B-VM i Skien i april, og er tilbake blant de beste i verden. I april imponerte Kvinnelandslaget gjennom å vinne VM (1A) etter mange jevne og tøffe oppgjør, der flere av kampene ble avgjort etter straffer. Laget spiller dermed i topp-divisjonen neste sesong, noe som er første gang siden 1997!
Senere samme måned greide U18-landslaget noe vi aldri har greid før. De overlevde i A-pulja for tredje sesong på rad! En utrolig sterk prestasjon som borger godt for fremtiden til norsk ishockey. At «nedrykkskampen» ble avgjort etter straffer (maaange…) satte ikke akkurat en demper på følelsene etter den kampen. Avslutningsvis så endte vårt herrelandslag som nr 11 under årets A-VM i Praha. Resultatmessig det beste VM på 5 år, samtidig som plassen ikke ble endelig sikret før gjennom seieren mot Storbritannia i VM, siste kamp for vår del.
Dette siste VM mener jeg viser med all tydelighet det konkurranse-klima som råder i internasjonal ishockey, og Norge sin posisjon. Vi hadde forventninger i forkant, som følge av et bra gjennomført VM i fjor, med et ungt og uprøvd mannskap. Disse unggutta hadde nå fått en sesong til på baken, samt at laget hadde fått tilvekst av spillere med «spiss-kompetanse» i begge ender av alders-stigen. Det var derfor med en viss spenning vi så frem mot mesterskapet.
Med dette bakteppet så er det til å forstå at årets VM kan oppfattes som «status q» for laget. Forhåpning om en videreføring av de positive opplevelsene vi hadde under sist VM, blant annet gjennom å ta «skalpen» til en av de store nasjonene, ble aldri innfridd. I stedet for drømmen om kvartfinale ble det igjen en helt avgjørende kamp for å overleve. Ser vi bak resultateten gjorde vi våre beste kamper mot Verdensmester Tsjekkia, der vi lenge ledet, seieren over Danmark, som var første i VM-sammenheng på mange år, samt seieren i «må-vinne» kampen mot Storbritannia.
Det jeg vil trekke frem i etterkant av mesterskapet er at vi nok en gang klarte å vinne de avgjørende kampene. At vi for 19 sesongen på rad er en A-nasjon på herresiden. Og at vi gjør det med mange unge, spennende spillere som forhåpentligvis vil utgjøre fremtiden for norsk ishockey i lang tid fremover. Prosjektet med generasjonsveksling har startet, og ønsket om å heve ambisjonsnivået lever videre. Vi vet at tankene blir utfordret, at vi blir målt på resultater, at endring ofte møter motstand, men spillernes prestasjoner, ikke bare på A-landslag menn, men alle landslag, gjør oss styrket i trua på at det er mulig. Nye, unge spillere tar stadig større plass på de største scenene. Godt hjulpet av gode lagkamerater, gode rollemodeller og godt lederskap.
Årets VM ble en suksess totalt sett. Tilskuerrekorder ble slått, og vertsnasjonen endte opp som verdensmester foran et ekstatisk hjemmepublikum. Å se den lidenskapen dette landet har for ishockey på nært hold var en opplevelse i seg selv. Og ikke bare for eget lag. Norges 7 VM-kamper hadde et publikumssnitt på over 15000 tilskuere! VM ble dermed en fantastisk avslutning på en meget innholdsrik sesong 23-24.
Nå skal vi gjennom en sommer der ishockeykamper ikke har det største fokuset. Vi kan alle trenge en pause fra lidenskapen vår, der batterier lades og familier ivaretas. I august braker det nemlig løs igjen med en ny sesong. Den vil i tillegg til VM også inneholde OL-kvalifisering for landslagene våre. Vil også passe på å nevne NHL-draften som skjer i Las Vegas den 26. juni, Zuccarello All Stars på Lillehammer 17.-18. august før vi spiller OL-kvalifisering i Aalborg siste helgen i august.
Helt til slutt noen ord om den tragiske bortgangen til en av våre landslagsspillere, Alexander Reichenberg. Slike hendelser skaper ettertanke. Samfunnet rundt oss krever stadig mer av oss, samtidig som påvirkningen utenfra er mer direkte og sterkere enn noen gang. I den store sorgen familien nå opplever har de valgt å være åpne om bortgangen til Alexander. La oss håpe denne åpenheten bidrar til større forståelse og fokus på mental helse, også for idrettsutøvere.
Med vennlig hilsen
Norges Ishockeyforbund
Petter Salsten