Onsdag 18. september fylte Norges Ishockeyforbund 90 år. I den anledning mimret vi tilbake til hvordan det hele startet, i et historisk tilbakeblikk på norsk ishockey i perioden 1934-1960. Nå dykker vi ned i årene fra 1960-1994.
PERIODE 2
1960-1984
Med kunstfrossen bane på Jordal var grunnlaget lagt for videre utvikling, og naturlig nok hevdet mange, ble Vålerenga dominerende ettersom de holdt til på Jordal og da hadde gode treningsforhold. Dominansen til klubben holdt seg gjennom store deler av 60-tallet nasjonalt, der klubben samlet mange mesterskap. Internasjonalt holdt landslaget «hodet over vann» i A-pulja tidlig på 60-tallet, men måtte i 1965 ta den tunge turen ned til nivået under (i B-pulja). Vi var dermed ute av det gode selskap innen internasjonal ishockey. Årsaken til den sportslige tilbakegangen ble hevdet å være manglende utvikling av nettopp kunstfrosne baner og nye ishaller. Det var først i 1964 vår første innendørs ishall stod klar i Sarpsborg. Etter at Sparta Amfi var bygget kom det haller i Stavanger, Bergen, Asker, Fredrikstad og på Furuset (boble), samtidig som det ble tak over Jordal Amfi (1971). Dette var gode nyheter for ishockeysporten, selv om vi på dette tidspunktet hadde blitt kraftig passert av våre andre nordiske naboer i Sverige og Finland.
Til tross for den gledelige utviklingen i fremveksten av flere ishaller i denne perioden slet landslaget internasjonalt siste del av 60-tallet og inn i 70-årene. Vi vekslet da mellom spill i både B- og C-pulja i VM. I den hjemlige serien var det fortsatt stor østlands-dominans, der lagene fra Oslo-området, med Vålerenga i spissen, fortsatt var dominerende. Det var ikke før siste del av 70-tallet som en ny optimisme spredde seg gjennom etablering av flere nye ishaller. Samtidig bedret også de internasjonale resultatene seg, gledelig nok. Først kom Leangen ishall på plass i Trondheim i 1977, Manglerud ishall i 1979, samt Storhamar ishall på Hamar i 1981. Dette medførte blant annet et vedtak fra Norges ishockeyforbund om at samtlige toppserie-kamper heretter skulle spilles innendørs i en av landets 10 ishaller. Medvinden fortsatte inn på 80-tallet, nå også med spredning til vest. Viking fra Stavanger og Bergen/Djerv hadde begge stor publikumsoppslutning på sine hjemmekamper samtidig som de markerte seg sportslig med å utfordre østlands-lagene. Siddishallen og Bergenshallen (Badekaret) ble begge fryktede bortearenaer i vår øverste liga. I Østfold meldte også både Stjernen og Sparta seg på i toppen, og Stjernen fra Fredrikstad ble første lag utenfor Oslo-regionen som vant NM-gull (1981). Tre år senere (1984) fulgte Sparta opp med sitt første NM-gull. Publikumsmessige resulterte dette i at stadig nye rekorder ble satt. I 1981 passerte 200.000 tilskuere telleapparatene inn på kamper i norske ishaller, og vi var dermed blitt Norges nest største publikumsidrett.
Selv om klubb-ishockeyen opplevde suksess inn i 80-taller så var det magrere år for landslaget. Ett av få lyspunkter for landslaget var at vi kvalifiserte oss til OL i Lake Placid i 1980. Dette OL vil for de fleste ishockey-interesserte huskes for «The Miracle on ice», der amerikanske universitetsgutter først slo seiersmaskinen fra Sovetunionen med 4-3, og deretter beseiret Finland på vei mot et av ishockey-historiens mest ikoniske gull-medaljer. For våre gutter ble turneringens beholdning ett magert poeng, etter uavgjort 3-3 mot Romania.
Utover på 80-tallet befant vårt herre-landslag seg midt i B-pulja, der både plasseringene fra VM til VM, samt resultatene i det enkelte VM, varierte stort. I denne perioden hadde vi for alvor startet importen av svenske landslagstrenere. Først var det Åke Brask, deretter Ronald «Sura-Pelle» Petterson, før det svenske ikonet Arne Strømberg (som også trente Furuset sesongen 1980/81) overtok som landslagstrener. Den svenske legenden ble etterfulgt av Hasse Westberg, som kom fra stor suksess i nederlandsk ishockey, men han hadde også ledet Storhamar opp til øverste nivå i norsk ishockey. Med Westberg ved roret kvalifiserte vi oss til nok et OL, i 1984, der Sarajevo var arrangør. På veien dit måtte laget gjennom noen historisk tøffe kvalifiserings-kamper mot «canadisk-inspirerte» nederlendere (canadiske ishockeyspillere med nederlandsk pass) hvor kampene best kan karakteriseres som «old school» hockey. Mengder av utvisninger og knallharde tak, men kampene ble vunnet. Vinterlekene i Sarajevo huskes nok av mange av våre eldre medlemmer for utenomsportslige hendelser, mens de sportslige prestasjonene varierte fra bunnpunktet 2-16 tap mot Finland til en sterk uavgjort (3-3) mot regjerende mestere USA.
Våren 1985 ble B-VM arrangert i Sveits. Dette ble landslagstrener Hasse Westberg sin sorti fra norsk ishockey etter fire sesonger ved roret. Med Westberg hadde det rådet en viss optimisme på vegne av landslagshockeyen, og nå skulle kronen på verket settes. Opprykk var målet for et norsk lag som hadde mange spennende unge gutter på vei inn. Dessverre endte turneringen med nedrykk, etter 2 seire og 5 tap, og dermed var et nytt bunn-nivå nådd for landslaget sportslig sett.
Den 16. juni 1984 takket en av våre viktigste og mest markante leder av fra vervet som President i ishockeyforbundet. Erik Sture Larre hadde sittet over 10 år som President, fordelt på tre perioder. Hans ettermæle forteller om en stor administrator med solid økonomisk teft. På hans vakt ble det orden på økonomien i forbundet, klubbene opplevde en enorm publikumsvekst, og forutsetningene for en mer profesjonell drift ble lagt. Også når det gjaldt etablering av nye isflater var det veldig mye positivt på gang, noe som gjorde at optimismen rådet i Sture Larre sin avskjedstale til Forbundstinget 1984. Sture Larre ble tildelt NIHFs gullmerke for sin innsats på forbundsnivå, der han blant annet fikk æren for å ha snudd NIHFs økonomi opptil flere ganger under sine tre perioder som President. Han overga President-klubba til en annen sterk og tydelig personlighet innen ishockey-familien, Ole Jacob Libæk fra Jar. Begge ble senere tildelt Æresmedlemskap i NIHF for sitt arbeid (Sture Larre i 1984, Libæk i 1993).
Kjelkehockey, eller Paraishockey som det i dag heter, hadde sin oppstart under denne tidsperioden. Vi i Norden var tidlig ute også her, der Sverige og Norge var foregangs-nasjoner i starten. Den første kampen mellom nasjonene fant sted i Nacka, Sverige i 1969, der Sverige vant hele 11-0. Historien forteller at nordmennene, etter kampen, tok med seg en kjelke hjem for å begynne egen produksjon.
Senere, i 1970, ble den første landskampen spilt i Norge. Sverige var motstander på Jordal Amfi. Det skulle gå enda en god stund før den første Kjelkehockey-klubben i Norge ble etablert. Oslo Kjelkehockeyklubb ble stiftet i 1980, der tidligere aktivitet hadde vært underlagt Oslo Handikappidrettslag. Nå kom særidretten selv på banen.
Sentrale personer i arbeidet under oppstarten av Para-ishockey i Norge var Erik Sandbråten og Rolf Øyen.
1984-1994
Sommeren 1985, etter å ha sett landslaget rykke ned til C-puljen tidligere på våren, engasjerte President Libæk Vålerengas suksess-trener Lennart Ålhberg som ny landslagstrener. Libæk, tidligere aktiv spiller for Jar, var kjent for å ta grep der han mente det var nødvendig, og ofte få det som han ville. Han ble etter hvert en av de mest betydningsfulle personer i vår historie. Med han som President, Vålerengas Herman Foss som Generalsekretær på forbundskontoret, og Åhlberg ved landslagsroret, kom fremgangen på isen fort for herrene. Landslaget rykket først opp fra C-pulja i 1986, mens man under B-VM i 1987 kvalifiserte seg til OL i Calgary 1988. Under VM på hjemmebane i 1989 ble det nytt opprykk, denne gangen til A-pulja. Gamle ærverdige Jordal Amfi var røykfull og utsolgt, med folk sittende i trapper og oppå kiosker denne kvelden den 7. april 1989 da «hese-Fredrik» gikk for full tid. Opprykket var sikret gjennom noe som senere har blitt omtalt som «Karlstads lompe». Målet sikret 1-1 mot Frankrike, og opprykk. For første gang siden 1965 var vi igjen en A-nasjon i ishockey.
Åhlberg takket for seg som landslagstrener etter triumfen på Jordal, men ble raskt erstattet av en annen personlighet med sterk karakter. George Kingston fra Canada ble lokket over for å sikre at oppholdet som A-nasjon skulle bli varig. Kingston kom inn med et nytt syn på ishockey og norske ishockeyspillere. Han mente Norge var klare for å utfordre de beste i verden, en innstilling han delte med President Libæk. Prosessen med å overbevise de norske spillerne om egne ferdigheter skulle ta litt lenge tid, men under Kingstons regime gjorde landslaget mange sterke enkeltresultater mot stormakter, men de maktet likevel ikke å unngå nedrykk i 1990. Veien tilbake som A-nasjon ble imidlertid kort, også som følge av at A-pulja ble utvidet fra 8 til 12 nasjoner. Under B-VM i Ljubljana året etter ble laget nr. 2, og sikret dermed både opprykk og deltakelse i OL 1992. Kingston takket for seg som landslagstrener etter to fargerike sesonger. Det ny-etablerte NHL-laget San Jose Sharks var neste stopp for hans tjenester.
Parallelt under denne perioden (1984-1994) jobbet President Libæk og ishockeyforbundet intenst med anleggssituasjonen generelt, og OL på hjemmebane i 1994 spesielt. Libæk var klar over at ishockeyens posisjon internasjonalt var sterk, noe han visste å utnytte. Med sine gode kontakter inn mot både det Internasjonale ishockeyforbundet og Lillehammer Olympiske komite var han svært delaktig og aktiv for å få lekene, og dermed flere haller til Norge. I perioden fra 1985 til 1994 ble det bygget hele 17 nye ishaller i Norge, noe som er den mest aktive anleggsperioden vi har hatt.
Under Libæk og Foss sin ledelse på sent 80-tallet fikk også jentehockey en stadig større plass på programmet i Norge og internasjonalt. Vålerenga var den dominerende klubben med jentehockey her hjemme, men det var langt mellom de andre klubbene. Derfor måtte jentene spille i gutteserier, enten som individuelle utøvere på guttelag, eller med hele jentelag påmeldt i gutteserie, for å få nødvendig matching. I 1989 deltok vi i vårt første internasjonale mesterskap under EM i Vest-Tyskland, der det ble en hederlig 4. plass. I 1990 ble det første offisielle VM for kvinner spilt i Ottawa, Canada, mens man internasjonalt beholdt Europamesterskap enda noen år. I 1993 kom vår eneste medalje på jentesiden, gjennom EM-bronse i danske Esbjerg i 1993. Under 90-tallet fikk stadig flere nasjoner kvinne-hockey på programmet, noe som styrket konkurransen internasjonalt. Norge, som hadde vært tidlig ute med jentehockey, ble nå tatt igjen av nasjoner med enten større oppslutning og bedre ressurstilgang.
Helt siden 80-tallet har regelverket knyttet til ishockey for jenter, og da kroppstaklinger, blitt diskutert. Fra start av i Canada var det ulik praktisering av regelverk, der mange tillot kroppstaklinger. Men når Canada i 1986 vedtok å ta taklinger ut av spillet for jenter, og dette medførte en betydelig økt rekruttering av nye, unge jenter, tok det ikke så lang tid før det internasjonale ishockeyforbundet fulgte etter. Fra og med VM i 1990 var derfor kroppstaklinger, slik vi kjenner det fra guttesiden, ikke lenger tillatt på jentesiden. Den regelen er fortsatt intakt, men har blitt stadig mer utfordret, ikke minst de siste årene, hvor argumentene om likestilling og like rettigheter gjør det stadig mer utfordrende å forsvare det eksisterende reglementet.
Tidlig på 1980-tallet kom også den første internasjonale spredningen av Para-ishockey.
Britene tok turen til Norge for å lære, ettersom vi hadde vært tidlig ute med idretten. Britene kopierte det vi i sin tid hadde gjort inn mot Sverige, de tok med seg kjelker hjem for å lage kopier. Norge var fortsatt en betydelig aktør i utviklingen av Kjelkehockey, noe som ble manifestert da det første uoffisielle VM ble arrangert i Manglerudhallen i 1986. Her deltok Sverige, Storbritannia og Norge. Etter hvert kom de store nasjonene som USA og Canada også på banen, så når det første offisielle VM ble arrangert, også det i Oslo (1991) var antallet deltakende nasjoner økt. Norge, Sverige og Storbritannia hadde fått selskap av Canada og USA. Canada slo Sverige 3-2 i finalen, noe som var første gang svenskene tapte en paraishockeykamp. Det norske laget var nå helt i verdenstoppen, med bronsemedaljer på hjemmebane. Året etter, under VM i 92, ble det sølv på det norske laget.
Dette historiske tilbakeblikket kommer i tre deler. Første del kan du lese her, mens den tredje og siste delen publiseres onsdag neste uke.