Onsdag 18. september fylte Norges Ishockeyforbund 90 år. I den anledning mimret vi tilbake til hvordan det hele startet, i et historisk tilbakeblikk på norsk ishockey i perioden 1934-1960. Uken etter dykket vi ned i årene fra 1960-1994. Nå vil vi ta for oss perioden 1994-2024.
1994-2005
OL på Lillehammer i 1994 ble en eventyrlig suksess for Norge som idrettsnasjon, men for norsk ishockey kom aldri den store effekten på banen. Kvinnehockey var fortsatt ikke på OL-programmet, og de norske herrene endte turneringen med kun en seier. Den kom i turneringens siste kamp. Kjelkehockeylaget tok riktig nok sølv, noe vi kommer tilbake til. Dermed var «the best games ever» over, Norge hadde for alvor tatt steget opp som en av verdens ledende vinteridrettsnasjoner, mens ishockeylagets prestasjoner ble forbigått i stillhet. Også i det påfølgende VM (våren 94) ble det tungt, til tross for uavgjort mot både Sverige og Tsjekkia. Laget endte opp i en direkte nedrykkskamp mot Storbritannia, der plassen i A-pulja ble reddet i tolvte time. Dette viste seg å bli et tydelig signal på tøffere tider for landslagshockeyen de siste årene på 90-tallet og tidlig 2000-tall. Hvert mesterskap handlet om å overleve. Det maktet man bare til en viss grad, ettersom det allerede i VM 1997 endte med nedrykk. Men som følge av arrangørstatus under VM på hjemmebane i 1999 beholdt vi plassen i A-pulja slik at nedrykket ikke fikk noen umiddelbar konsekvens (i 1998 ble det ikke arrangert VM, kun OL).
Selv om resultatene på landslagene ikke var av de beste i denne perioden investerte imidlertid forbundet ressurser i sentrale spillerutviklingstiltak. Et «talentutviklingsprosjekt» var erstattet med det så kalte «Isbjørn-prosjektet». Dette er verdt å nevne ettersom mange av de spillerne som senere skulle få store og viktige roller både på landslag og i europeiske toppklubber deltok i dette prosjektet. Forbundets tidligere utviklingskonsulent, etter hvert også Sportssjef og Generalsekretær, Jon Haukeland, var primus motor for disse tiltakene og skal ha stor kredit for den fremgangen vi opplevde noen år senere med landslaget.
De sportslige resultatene på seniornivå fortsatte imidlertid å la vente på seg tidlig 2000-tall, der Roy Johansen nå hadde tatt over roret. Vi var nære på opprykk ved flere anledninger, men noe syntes å mangle hver gang. Helt til VM 2005. Dette ble på mange måter et nytt vendepunkt for landslagshockeyen på herresiden. Opprykk i ungarske Debrecen var velkomment, samtidig som en ny generasjon unge lovende ishockeyspillere var på vei inn i senioralder.
På jentesiden hadde vi klart å opprettholde gode resultater og plasseringer i starten desenniet, men når det nærmet seg tusenårsskifte kom nedturen. Under VM i Canada i 1997 rykket laget ned, men man fikk en ny sjans til å berge plassen gjennom en VM-kvalifisering i 1998. Her lyktes man heller ikke, så nedrykket var et faktum. Det skulle gå veldig lang tid før vi neste gang spilte på øverste nivå internasjonalt med jentene.
Gjennom 80- og 90-tallet var President Ole Jacob Libæk og Generalsekretær Herman Foss, sammen med Vålerengas primus motor Harald Haugen sentrale i arbeidet med å først etablere, deretter utvikle jentehockey i Norge. De var på mange måte forut for sin tid med å snakke ishockeyjentenes sak både nasjonalt og internasjonalt under hele sin virketid. Men de var også sørgelig alene. Når de ikke lenger var i posisjon rammet dette jentesiden ekstra hardt. Fra 1999 til 2005 vekslet laget mellom nivå 2 og 3 internasjonalt, der man nå hadde gått fra puljer (A, B, C, etc.) til divisjoner (I, II, III, etc.). Internasjonalt så man starten på en betydelig vekst som skulle komme. Dette gjaldt både antall spillere og nasjoner med jentehockey på programmet. I perioden fra 1995 til 2005 økte antall kvinnelige ishockeyspillere med over 400%, der bare Canada hadde over 85 000 spillere. I 1998 (Nagano) ble dette også en olympisk idrett, der jentene deltok for første gang, dog uten norsk representasjon.
I 2000 ble det første NM for senior kvinner arrangert, der Vålerenga gikk seirende ut. Klubben fortsatt sin dominans av kvinnehockey på klubbnivå under starten av 2000-tallet, og har siden etableringen av NM for kvinner vunnet hele 12 Norgesmesterskap. Den første klubben utenfor Østlandet som vant NM ble Bergen Ishockeyklubb, med sin tittel i 2003.
Den første Gullpucken for kvinner ble utdelt i 2001 (het da Valemon-prisen) og tilfalt Ingvild Øversveen fra Furuset.
1990-tallet ble en «gull-epoke» for det norske paraishockeymiljøet, med medaljer i alle store mesterskap de deltok i. Samtidig ble også paraishockey en del av det olympiske programmet. Under Paralympics (PL) på Lillehammer i 1994 var de med for første gang. Forventningene til det norske laget foran mesterskapet på hjemmebane var store. Dessverre holdt det ikke hele veien inn, men med nye sølvmedaljer, etter knepent finaletap mot Sverige, manifesterte laget seg i verdenstoppen. Etter nok et sølv (VM i 1996) skulle laget endelig lykkes under PL i Nagano i 1998. Finaleseier mot Canada med 2-0, etter 2 mål av Eskil Hagen, står fortsatt som den kanskje aller største triumfen i norsk ishockeys historie. Under VM i Sverige i 2004 ble det VM-gull, mens EM-gull ble sikret i 2006. I perioden fra 1991 til 2011 tok Norge medaljer i alle internasjonale mesterskap de deltok, der gull i både EM, VM og PL. Sentrale personer som hadde stor del av æren for fremgangene til laget tilskrives blant annet den evige entusiasten Thor Erik Kleppe, samt sentrale aktører som Erik Sandbråten og Rolf Øyen.
På anleggssiden hadde det stoppet opp etter OL 1994. To nye ishaller i Oslo, Grünerhallen (1995) og Furuset Forum (erstattet den gamle Furusethallen i 1998)), samt Tønsberg (1995) og Skien (2005) var beholdningen under denne perioden.
2005-2015
I de første mesterskapene etter opprykket i 2005 høstet et ungt norsk herrelandslag verdifull erfaring, med marginene var små mellom suksess og fiasko. En viktig egenskap man utviklet i denne perioden var imidlertid evnen til å vinne de avgjørende kampene mot nasjoner på samme nivå som oss. Denne «vinnermentaliteten» ble avgjørende for at våre unge spillere fikk kontinuitet og nyttig erfaring på høyeste internasjonale nivå. Under VM i Canada i 2008, da IIHF feiret sitt 100-års jubileum, kom den første store fremgangen. Igjen vant laget disse avgjørende kampene, samtidig som man knep poeng fra noen av de store nasjonene. Det hele endte med vår første VM-kvartfinale noensinne. Her ble vertslandet for sterke, men landslaget under Johansens ledelse hadde fått sin første av mange store oppturer.
Og fremgangen fortsatte i de kommende mesterskapene, enten det var VM-turneringer eller OL i Vancouver 2010. Nå etablerte vi oss på trygg plass i mesterskapene, fortsatt bak de store nasjonene, men også klart foran de som jaktet på oss fra B-pulja. Våre resultater sikret den viktige plassen i A-pulja, men ga også en meget god markedsføring av norske spillere som ble aktuelle for europeiske toppklubber. I VM 2011 i Kosice gjorde Norge sitt resultatmessig beste turnering i nyere tid, gjennom en 6. plass etter tap i kvartfinalen mot Finland. Året etter ble det igjen kvartfinale, denne gang mot et stjernespekket Russland. I den kampen ble 2-2 etter 2. periode til et hederlig 2-5 tap, men vi fikk historisk nok spillere på både VMs toppscorerliste og på VMs All Star Team i form av Patrick Thoresen. Disse to mesterskapene er nok de som peker seg ut som de sterkeste prestasjonene for norsk landslagshockey på herresiden i senere tid.
Etter VM i 2016 ble trener Roy Johansen takket av som den mest suksessfulle norske landslagstreneren vi har hatt. Da hadde han stått ved roret i 15 sesonger. Han ble erstattet med den mest suksessrike klubbtrener i norsk ishockey noensinne, Petter Thoresen.
Gjennom denne epoken etablerte kvinne-landslaget seg på nivå 2 internasjonalt. Sjelden med i kampen om opprykk, men heller ikke i fare for nedrykk. Når Ole-Jacob Libæk igjen ble valgt til President (for andre gang) våren 2008 tok han umiddelbart tak i jentesatsningen. George Kingston ble hentet fra Canada til å lede landslaget, Kvinnenes seriespill ble nivåinndelt (Elite og 1. div.), og man etablerte yngre landslag (JU18-landslag) også for jenter. Dette til tross, det viste det seg raskt at den internasjonale utviklingen hadde kommet for langt for at vi skulle ta igjen det tapte på kort tid. Nærmest opprykk var vi under VM 2011 og 2012, etter at Kingston hadde reist videre. Under begge disse mesterskapene tapte vi den ene avgjørende kampen mot laget som til slutt rykket opp, mens senere hadde vi også mesterskap der laget kjempet mot nedrykk. I kvalifiseringene til olympiske leker stoppet det opp i siste kvalifiseringsrunde, både i 2008 og i 2013.
I de nasjonale seriene hadde Stavanger nå presentert seg sportslig på en overbevisende måte. Klubben fra vest utfordret etablissementet både på gutte- og jentesiden, og har siden den gang vært den mestvinnende klubben i norsk ishockey. Stavanger Oilers, som seniorlaget het, under ledelse av trener Petter Thoresen, og primus motor, inspirator og investor Tore Christiansen, realiserte først klubbens store mål gjennom å vinne Kongepokalen i 2010. Deretter åpnet DnB Arena sine dører i 2012. Klubben fulgte opp med å vinne 5 strake titler fra 2012 til 2017. Stavangers satsning på jentehockey startet omtrent parallelt, men de måtte vente til 2015 før den første tittelen kom her. Jentene har imidlertid kopiert herresiden gjennom å være den mestvinnende klubben siden det første mesterskapet ble spilt hjem i 2015.
I perioden 2005 – 2015 utvikler paraishockeyen seg massivt både nasjonalt og internasjonalt. Flere nasjoner som Russland, Tsjekkia og Sør-Korea etablerer aktivitet, og preger internasjonal parahockey sterkt, utstyret blir mer spesialisert og kravet til ferdighetsutvikling og profesjonalisering øker. Norges Paraishockeylandslag fortsetter å levere sterke resultater internasjonalt med sølv i OL i Torino 2006, EM-gull i 2007 og sølv fra VM i 2008 og 2009. Denne perioden blir nok også godt husket for den dramatiske bronsefinalen fra OL i Vancouver 2010 der Norge møtte vertsnasjonen Canada. Etter å ha tapt 5-0 i innledende runde gjorde Norge en kjempeprestasjon og tok seieren 2-1 med 3,6 sekunder igjen etter en scoring av Eskil Hagen. Norges siste internasjonale medalje kom i 2011 da det ble EM sølv i Østersund. Under Paralympics i Sochi 2014 endte Norge på fjerdeplass etter tap i semifinalen mot vertsnasjon Russland og tap i bronsefinalen mot Canada. Sentrale personer fra denne perioden var landslagstrener Morten Haglund, Manager Kent Nyholt, og spillere som Rolf Einar Pedersen, Roger Johansen, Tommy Rovelstad, Eskil Hagen og Helge Bjørnstad.
Under denne perioden var det også aktivitet på anleggssiden. Dels fikk noen eksisterende miljøer en ny ungdomshall (Sparta, Leangen, Stavanger, Lillehammer), samt at helt nye områder også fikk sin første ishall (Tromsø, Narvik, Haugesund, Kristiansand). Det er verdt å nevne at DnB Arena i Stavanger kom på plass i 2012, og med dette ble en helt ny standard for ishaller satt. Her var kommersialisering og sport satt i system på en profesjonell måte for å utnytte begges potensiale best mulig. Dette var også den første av mange arenaer som etter hvert hadde isflate etter NHL-mål, det vil si 60 meter lang, men kun 26 meter bred.
2015-2024
Petter Thoresens start på landslagsoppdraget for herrelandslaget begynte på best tenkelige sett. OL-kvalifisering på hjemmebane (Oslo) høsten 2016 endte med seier foran et fullsatt Jordal Amfi, noe som sikret OL-plass i 2018. Dette til tross, det var tydelig at et generasjonsskifte stod for døren på herresiden. Mange av de mest markante og lojale spillerne var på vei ut, samtidig som det var en viss bekymring for etterveksten. Vi hadde ikke lenger like mange spillere ute i internasjonale toppligaer, og resultatene fra aldersbestemte landslag pekte feil vei. De påfølgende VM-turneringene inneholdt da også godkjente resultater, men uten de helt store mesterskapene. Fortsatt hadde laget beholdt egenskapen med å vinne de jevne skjebnekampene, noe som var avgjørende. Selv om verdensmesterskapene var på det jevne ble OL i 2018 en resultatmessig opptur, med kvartfinale, der Russland ble for sterke med en solid 6-1 seier.
Under Thoresens periode som landslagstrener (2017 til 2022) opplevde vi også at VM ble avlyst (VM 2020 under covid), mens et annet (VM 2021 Riga) ble spilt under høyst spesielle forhold, gjennomført i en «boble» uten tilskuere. Hans siste VM som landslagssjef ble VM i Finland i 2022, da verden igjen var tilbake til «normalen».
Kvinnelandslaget har under denne tidsperioden vært stabilt plassert på nivå 2 internasjonalt. Trener Thomas Pettersen og hans stab jobbet lenge målrettet mot et opprykk, men kom aldri nærmere enn nesten. De var nærme flere ganger, men det holdt aldri helt inn. De fleste av våre landslagsspillere hadde nå sin klubbhverdag i svensk toppserie, der nivået holder høy internasjonal klasse, noe som landslaget nøt godt av. Også Thomas Pettersen holdt til i Sverige i denne perioden, der han trente SDHL-laget Linköping i mange sesonger. Foran forrige sesong overtok Andre Lysenstøen som trener for laget, og gleden var ekstra stor når spillere og stab endelig kunne feire et velfortjent opprykk. Under våren 2024 gikk laget ubeseiret gjennom VM1A, og er dermed klare for toppdivisjonen WW for første gang siden 1997.
På vår hjemlige isparkett må man kunne si at epoken har vært dominert av Stavanger Oilers i vest. Siden 2015 har det blitt spilt 8 Norgesmesterskap for kvinner og 8 Norgesmesterskap for menn (2 år avlyst pga pandemi), totalt 16 mesterskap. Av disse har Stavanger vunnet 10, jevnt fordelt med 5 titler på kvinner og 5 titler på menn. Klubben har vært en sportslig foregangsklubb på isen, men også innenfor arrangement, rekruttering og utviklingsarbeid, ikke minst på jentesiden, har de etablert seg som ledende i Norge.
Sommeren 2022 ble Tobias Johansson ansatt som Topphockeysjef og ny landslagstrener. Med dette var en epoke på over 20 år med norske landslagstrenere over. En ung svenske med høye ambisjoner og klare tanker for hvordan utvikle norsk ishockey videre startet sitt virke. VM 23 og VM 24 er gjennomført, der landslaget havnet på hhv 13. og 11. plass, mens laget ikke klarte å kvalifisere seg til OL i 2026.
De siste sesongene har det skjedd mye positivt knyttet til virksomheten. Rekrutteringen av nye spillere viser positive tall år for år, særlig på jentesiden, der vi har doblet antallet utøvere de siste 5 årene. Vi har opplevd flere opprykk til toppdivisjonen for yngre landslag, mens det hele toppet seg sommeren 2024 da vi for første gang fikk spillere draftet i første runde av NHL-draften. Michael Brandsegg-Nygård og Stian Solberg skrev historie da henholdsvis Detroit Red Wings og Anaheim Ducks valgte dem i første runde. Mange håper at dette representerer nok et veiskille i norsk ishockey, der vi kan se fremtiden lyst i møte.
For vårt paraishockeylandslag forbindes denne perioden med et omfattende generasjonsskifte blant spillerne. Flere av kulturbærerne fra tidligere årganger gir seg som spillere, mens nye krefter kommer til. Den profesjonelle utviklingen fortsetter, og prestasjonskravene øker proporsjonalt. Under Paralympics i 2018 ender Norge utenfor medaljekampen for første gang etter tap på straffer mot Italia i innledende runde. Norge endte til slutt på femteplass etter seire mot Japan og Tsjekkia. I 2019 og 2021 deltar Norge i A-VM i Ostrava, Tsjekkia, men havner også her utenfor finalespillet. På grunn av en serie uheldige hendelser (blant annet pandemi) klarte ikke Norge å kvalifisere seg til Paralympics i Beijing i 2022, og rykket ned til B-VM etter 7.plass i A-VM 2023. Der ble ikke det norske landslaget lengre enn 10 måneder før opprykket tilbake til A-pulja ble sikret gjennom å vinne B-VM på hjemmebane i Skien april 2024. Til tross for skuffelsen som fulgte med nedrykket var gleden og entusiasmen tilsvarende stor etter å ha reist kjerringa foran et herlig hjemmepublikum.
Sentrale personer i perioden har vært NIHFs Espen Hegde, landslagstrener Ole Eskild Dahlstrøm, samt spillere som Audun Bakke, Morten Værnes, Loyd Remi Solberg, Knut Andre Nordstoga og Ola Øiseth. Det skal også nevnes at Lena Schrøder i 2018 ble den første kvinnen som deltok i et internasjonalt mesterskap siden Britt Mjaasund Øyen i 1994.
Den første Gullpucken for Para ble utdelt i 2018, og tilfalt Audun Bakke fra Oslo Kjelkehockeyklubb.
Åtte nye anlegg så også dagens lys under denne perioden, der nye Jordal Amfi og Varner Arena føyer seg inn i rekken av arenaer tilpasset kommersiell drift av elitelag i ishockey. Pr i dag har vi 54 ishaller i Norge.